Oppsummering fra besøket til Taiwan i september der vi bl.a. åpnet en fotoutstilling med samme tittel som dette innlegget.
Med på reisen: Johan Tidemann Johansen, Nora Margaret Gimse, Ingeborg Karine Dale Haugenes (reporter og fotograf)
En viktig reise ligger bak.
Den store begeistringen kom fram både i møter med enkeltpersoner og gjennom stor interesse fra media både lokalt og sentralt på øya Taiwan. Viktige bånd fra historie til nåtid ble knyttet sammen, og håp for framtiden forsterket. Kinesere elsker og verdsetter eldre mennesker, og Johan er gammel av år, snart 86, og ung av sinn. Du verden som han passer inn. Han ble, med sitt følge, invitert til filming og fotografering, til måltider og tilstelninger. Kun frokostene ble inntatt privat i gjestehuset, men også da kom folk innom for å få litt mer tid sammen med Johan og Nora.
Prisutdelingen 19.09. var et høydepunkt.
Den ble foretatt av borgermesteren i Taichung fylke i en kort og høytidelig seremoni i rådhuset. Et stort presseoppbud og hele fylkestinget var til stede. Film og bilder fra seremonien ved overrekkelsen viser også hvordan borgermesteren bøyde seg enda dypere enn Johan, selv om Johan vet å hilse som en kineser.
https://www.news.taichung.gov.tw/2455399/post
Lange linjer
Både Johan og Nora har den kinesiske kulturen i seg fra barndommen, og de blir møtt som kjærkomne medlemmer av lokalbefolkningen. Johan vokste opp i Kina, Nora på Taiwan, og begge har de arbeidet med utvikling av kirkearbeid og diakonalt arbeid sammen med lokale medarbeidere. De har også begge beholdt kontakten og er fortsatt jevnlig i kontakt med nettverk slik det legger seg til rette.
Her deles gleden med en del tidligere ansatte i klinikken.
Åpning av utstilling
Stor pomp og prakt fulgte også åpningen av de historiske bildene 17. september. Utstillingen står i et gammelt, godt bevart japansk hus fra japanertiden. Det brukes nå til kulturhus. Åpningen ble foretatt utendørs med tale og takk av representant fra hakkakultur-foreningen, sang av kirkekoret i Dongshi, dans av bl.a. eldre fra dagsenteret i det diakonale arbeidet. De eldre danserne hadde kledd seg i festglade, like drakter og fikk stor applaus. Mange venner fra «gamledager» var til stede. Johan holdt tale der han bl.a. forklarte bakgrunnen for alle bildene som ble tatt gjennom sin misjonstid i Dongshi og Hakkadalen sist på 60-tallet og hele 70-tallet. Bildene var tatt i en tid da fotoapparat ikke var så vanlig i lokalbefolkningen, og mange fikk dessuten mye ødelagt i jordskjelvet i 1999. Fotograferingen var den gangen gjort med tanke på informasjon for misjonsfolket hjemme i Norge og felles motivasjon for videre arbeid sammen.
Bildene blir et bindeledd mellom fortid og nåtid. De unge fikk en hjelp gjennom bildene til å forstå hvem de er og hvor de kommer fra, ble det sagt. To unge fra hakkakultur-foreningen vil arbeide videre med bildene og formidlingen. Representanten fra hakkakulturforeningen uttrykte seg slik i sin åpningstale: «Vi må takke Gud for det som ble gjort her i Dongshi fra starten av tiden bildesamlingen representerer» (1969).
Reportasje på Hakka-TV
https://www.hakkatv.org.tw/news-detail/1694947009746558
Avisartikkel
https://udn.com/news/story/7325/7445691…
Tiden etter aktivt misjonsarbeid
Johan og Nora representerer det historiske bindeleddet. De er med på de gamle bildene. De følger nå den selvstyrte synoden og menneskene i det kristne diakonale arbeidet etter «klinikken». Det ble stadig uttrykt så sterk takknemlighet for denne muligheten. De kan på en særlig måte forstå de lange linjene og delta med spesialkompetanse i videreutvikling av det store misjonsoppdraget. Begge var til disposisjon fra de stod opp og til de la seg. De ble virkelig brukt i arbeidet både i forhold til rådføring i ulike saker og i diverse formelle og mer uformelle samtaler. Det store offentlige fokuset denne gangen på misjonens arbeid og det videreførte og utvidede store diakonale arbeidet i Dongshi ble en stor felles glede for misjonsfolket og kirken både i Norge og på Taiwan. Johan la vekt på at takken går til Frikirken i Norge, til medarbeidere og til Gud. Dermed ble gleden over medalje og begeistring ved åpning av utstillingen av de historiske bildene en felles glede.
Det ble sammen med tidligere medarbeidere skålet i te over takknemlighet for det gode som har vært og håp for framtida. På bildet står han sammen med mangeårig kollega, evangelist Lin MinZhu. Johan delte æren og lykken: «..Eig du lykka, så er ho ikkje lenger berre di. Alt det bror din kan ta imot av lykka di må du gi…», skriv Halldis Moren Vesaas. Johan og Nora brukte alle muligheter. Johan tok spontant ordet til en andakt da det gamle klinikkpersonalet var samlet med oss til kveldsmat. Han flyttet seg rundt for å få samtalt med enkeltpersoner. Han ble invitert til å be bordbønn, be velsignelsen. Han delte ord til glede og oppmuntring. Han la vekt på å være til stede i takt med tiden. Bibelordet fra Joh.ev. 9.4 fikk konkret uttrykk: «Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg så lenge det er dag». Johan var også tydelig på ting som trengte utbedring. Han snakket med ansvarshavende for bildeutstillingen og sa de trengte å gjøre endringer så mer av jordbrukslivet og hverdagslivet i Hakkadalen kom fram. Det lovet de å rette opp. Bildetilfanget som er overlevert er stort, og det gir muligheter for videreutvikling ved digitale utstillinger og ved utskiftning av bilder.
Revitalisering av den første kjærlighet
Det var invitasjonen fra lensmann Ye i Hakkadalen i 1969 som førte til oppstarten av evangeliseringen i Hakkadalen. Lensmannen var blitt helbredet ved forbønn og ønsket å vite mer om Jesus og kristendommen.
Vi møtte eldste sønnen. Han ledet gudstjenesten søndag morgen kl 08 i den lille kirken i Hakka-dalen. Han sa: «Når jeg nå tenker tilbake, ser jeg tydelig at Gud valgte vår familie til å bringe evangeliet til vårt folk»
Ved avreise ble det innstendig uttrykt ønske om snarlig gjenvisitt. Tanker ble delt etter avskjed.
Det var så mange menneskemøter i og i tillegg til agenda, så mange tanker delt, bønner bedt, håp uttrykt, samt klemmer og hilsener. Tilbakemeldingene var opplevd godhet. Godhet som blir igjen og utvikler seg i sin tid.
«Denne turen har også blitt fylt opp til randen av meningsfulle ting», sa Johan. Han sa han syntes at tiden ble godt fordelt; uten stress, men «vi kunne ikke hatt kraft til mer», sa han.
Så ble det igjen en reise «med hele hjertet», en reise hjerte til hjerte. Og etter hjemkomst, når «berg og dal oss skiller», banker våre hjerter videre sammen for og med hverandre.
24.09.2023
Ingeborg Karine Dale Haugenes
silkeveien.online 